Problemet for Ibsen var å beskrive det han så og erfarte ut fra en samtidig posisjon uten å vite resultatet og konsekvensene – hva som ville skje. Dette problemet beskrev han i talen han holdt til studentene i Kristiania i 1874:

Og, hvad er saa det: at digte? For mig gik det sent op, at det, at digte, det er væsentligt at se, men, vel at mærke, at se således, at det sete tilegnes af den modtagende, som Digteren saa det. Men saaledes ses og saaledes modtages kun det gjennemlevede.

Grunnlaget var det gjennomlevde, den praktiske og faktiske erfaringen og ikke det abstrakte, teoretiske og kalkulerte. Dette var i overensstemmelse med patrisierklassens tradisjon og mentalitet der man måtte føle og ane, men aldri kunne vite.

Dette var motsetningen til grunnprinsippene i den nye embetsmannsstaten som var basert på kalkyle, beregning, styring og kontroll gjennom fastsatte regler.

Grunnprinsippet for denne måten å dikte på hadde han allerede i 1857 beskrevet i anmeldelsen av Andreas Munchs Lord William Russell. Munch stilte seg ikke fortolkende og kommenterende eller på andre måter mellom seg og verket, men «Personlighedens Symbolikk» og «den hele symbolske Grundidee» slynger seg «skjult gjennom Verket, likesom Sølvaaren i Fjeldet».

Forutsetningen for dette er igjen, som Ibsen senere understreket i talen til studentene, at «det digteriske Syn for det Skjønne og Betydningsfulde» er «fælles Eiendom for den Producerende og den Modtagende». Det vil si at kunstneren ikke kan skille seg fra den sammenhengen han uttrykker seg i og fra dem han henvender seg til: «den skapende, den formende Evne er hans alene», men: «Evnen til poetisk Erkjennelse og Nytelse af det allerede Formede tilhører det hele Folk.»

Dikterens oppgave var derfor ifølge Ibsen «at klare Folkets gjærende Tanker».

«Hvad vi profane ikke har som viden, det tror jeg vi til en viss grad har som anelse eller instinkt». Det var dette han hadde skrevet i Knappestøperens ord som kritikk av Monrad – at man skal ane.

Det som imponerte Brandes, var derfor at Ibsen uten noen boklig kunnskap i litteratur og filosofi likevel hadde «en Art hemmelighedsfuld Overensstemmelse med Tidens gærende, spirende Idéer».

Det var derfor en viktig dimensjon som gikk tapt med patrisierklassen i Skien. Den hadde gjennom flere hundre år utviklet en spontan, ureflektert evne til omstilling og til hele tiden å se og utnytte nye muligheter. Det er denne evnen til å se, ane og forutse som Ibsen hadde fått med seg fra patrisierklassen i Skien – og som gjorde at han kunne bli en verdensberømt dramatiker.

De faktiske opplysningene Ibsen gir i fortellingen om barndommen i Skien, viser at Ibsen ikke er et mysterium. Han kom ikke fra usle kår i en ubetydelig liten provinsby i en fattig og tilbakestående utkant av Europa. Han var derimot født inn i en overklasse – patrisierklassen – i Skien. Denne overklassen hadde i generasjoner utviklet tette indre bånd gjennom ekteskap og slektskap og hadde gjennom familie og forretningsdrift nære kontakter til Europa og europeisk kultur. Dette hadde gjort at Skien gjennom flere hundre år hadde kunnet utviklet seg som et sentrum for handel, sjøfart, teknologi og kunnskap.

Denne overklassen og byen Skien gikk imidlertid gjennom en alvorlig krise etter 1830. Denne krisen rammet også Ibsens familie. Det er denne krisen og den gamle overklassens fall som har preget Ibsens liv og forfatterskap.

Ibsens drama handler derfor ikke om moderniseringen i hans samtid, om dampmaskiner, industrialisering eller storbyvekst. Hans drama handler derimot om den gamle overklassen, patrisierklassens oppløsning og forfall. Hovedpersonene tilhører som Ibsen selv den siste rest av den tidligere overklassen som forgjeves forsøker å fastholde det gamle, men som går under med det – og nye verdier, idealer, klasser og aktører tar over.

Ibsen hatet derfor de nye klassene og de nye idealene som etablerte seg i Norge etter 1830. Han er mot den moderne staten som var styrt av byråkrater og byråkratiske regler og alt det smålige han kaller «politikken».