Løvestredet med kirken i bakgrunnen. Nummer 27, Henrik Johan Ibsens hus foran til venstre. Deretter huset til enkefru Rehbinder. Hun var enke etter Simon Jørgensen Wesseltoft og hadde andre gang giftet seg i 1797 med den opprinnelig kurlandske majoren Fredrik Rehbinder. Forlovere i det bryllupet hadde både vært amtmann Adeler og hennes fire år eldre bror, den senere Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen jr. Hun fikk samme år, 1797, sønnen Gustav Christian før major Rehbinder døde året etter og hun ble andre gangs enke. I folketellingen i 1801 ble hun oppgitt å leve av egne midler, som tydeligvis må ha vært rikelige for hun hadde både husjomfru og husholderske og 7 tjenestefolk.

Selv om hovedhuset i nummer 27 i Løvestredet bare hadde en etasje, hadde det 11 værelser med 10 kakkelovner og under huset var det tre grunnmurte kjellere og bryggerhus med innmurt bryggepanne. I bakgården var det drengstue med stall og fjøs og dessuten hadde eiendommen en sjøbod med 9 rom. Til sammen hadde eiendommen en skattetakst på 1960 riksdaler.

Henrik Johan og Johanne Cathrine fikk først sønnen Jacob von der Lippe Ibsen, oppkalt etter farens stefar, og 3. oktober 1797 Knud Ibsen, oppkalt etter morfaren Knud Plesner. En drøy måned senere, natten til 22. november 1797, forliste Charitas på Teinedypet utenfor Hesnes i Fjære sogn ved Grimstad.

Johanne Cathrine ble allerede 27. november 1798 gift på nytt med skipper Ole Cornelius Paus fra Lårdal i Øvre Telemark. Det skjedde raskt og faktisk to uker før sjøretten i Nedenes 10. desember 1798, på anmodning av «Madame sal: Hendrich Ipsen af Schien» hadde stadfestet at Charitas «virkelige i forrige Aars Høst, her utenfor, forliiste, og hværken Skipper eller Mandskab blev reddet».

Det finnes ingen kilder som viser at Ole Paus før han giftet seg med enken etter Henrik Johan Ibsen hadde tjent så mye penger at han i 1799 både kunne kjøpe gårdparter på Søndre Rising i Gjerpen og føre opp et nytt, stort våningshus der året etter.

Rikdommen hans kan bare ha kommet fra en kilde og det er skiftet etter Henrik Johan Ibsen som ble gjennomført som et samfrendeskifte, 5. januar 1799, ledet av Johanne Cathrines bror, Nicolai Plesner. Bare en måned senere, 5. februar 1799, viser panteregisteret for Skien by at kapellanen i Skien, Joachim Stockfledt, hadde utstedt tre pantobligasjoner til Ole Paus på sin «Gaard No 27 her i Byen» på henholdsvis 1699, 1000 og 699 – eller tilsammen 3398 rdl. Dette var en betydelig økonomisk kapital som Ole Paus umiddelbart konverterte. For allerede samme dag, 5. februar 1799, viser panteregisteret for Bamble sorenskriveri, Gjerpen tinglag, at Ole Paus fikk skjøte på matrikkelnummer 63, «Gaarden søndre Rising», på en hud og fire skinn fra enkefru Rehbinder, som var naboen til gården han solgte i Løvestredet.

På gården Rising kom barna tett og de eldste fikk i stor grad faddere som tilhørte Henrik Johan Ibsens halvsøsken, hans stefar og hans nære venner.

Den første var Henrik Johan Paus 3. oktober 1799. Han var oppkalt etter husfruens første ektemann og blant fadderne var to av den første ektemannens halvsøsken, Wenche Elisabeth von der Lippe og Paulus von der Lippe. Wenche Elisabeth giftet seg i 1802 med Thomas Holte Glückstad som var sønn av borgermesteren i Christiania. Paulus von der Lippe utvandrer senere til Preussen.

Den neste, Christian Cornelius Paus, kom året etter, 21. oktober 1800. Blant fadderne var Henrik Johan Ibsens venn Petter Adtzlev på Søndre Brekke. For den tredje, Marie Marthine Paus var Gerhard von der Lippe fadder. Han flyttet tilbake til Bergen, ble gift to ganger og ble far til den senere biskopen Jacob von der Lippe som igjen fikk en stor etterslekt.

For den fjerde, datteren Christine Pauline Paus født 2.9.1803, var prost von der Lippe fadder året før han døde i 1804.

I februar 1805 døde storebroren Jacob von der Lippe Ibsen og Knud Ibsen ble 8 år gammel den enste av slekten Ibsen i Skien.

I februar 1805 døde storebroren Jacob von der Lippe Ibsen og Knud Ibsen ble 8 år gammel den enste av slekten Ibsen i Skien. Prosten von der Lippe var død og alle hans fars halvsøsken hadde flyttet fra Skien. Han var derfor helt uten kunnskap om sin egen Ibsen-slekt og også uten kontakt med noen som kunne ha fortalt ham om faren og hans oppvekst og bakgrunn.

Det vil si at Knud Ibsens ikke bare hadde mistet sin økonomiske farsarv, men han hadde også mistet sin kulturelle farsarv. Hadde hans far fortsatt vært i live, kunne Knud Ibsen ha hatt enestående muligheter. Nå måtte han klare seg selv og den eneste støtten han hadde, var onkelen, morens bror Nicolai Plesner.

Ole Paus var derfor ingen rik proprietær, slik han vanligvis omtales. Det var bare den formuen han fikk da han giftet seg med enken etter Henrik Johan Ibsen og solgte huset i Løvestredet som gjorde at han kunne kjøpe Rising og bygge det nye huset og i 1801 ha 7 tjenestefolk på gården. Selv hadde han da og senere helt beskjedne inntekter som skipper. Hans egne sønner fikk høyere utdannelse – som de bittert forteller at de måtte finansiere selv.

Døtrene på Rising var tydeligvis ikke ettertraktede på ekteskapsmarkedet, noe de ville ha vært dersom Ole Paus virkelig hadde vært en rik proprietær. Bare en av dem ble gift. Christine Pauline ble gift med enkemann, kaptein Gerhard van Deurs. De andre ble boende igjen på gården der de i folketellingen i 1845 bare hadde en tjenestepike.

Det finnes derfor ikke noe grunnlag for å fremheve stefaren Ole Paus som rik og velstående og hevde at Knud Ibsen gjennom Ole Paus kom til en velstand ingen Ibsen hadde opplevd før ham, slik de fleste Ibsen-biografer har gått ut i fra. Det er omvendt. Det var Ole Paus som kom til rikdom og sosial status gjennom ekteskapet med Henrik Ibsens enke, Johanne Ibsen født Plesner. Den rikdommen han fikk, var den økonomiske farsarven til hans stesønn Knud Ibsen.

Så hvis det var slik at Knud Ibsen ble en bitter mann, så hadde han virkelig hatt grunn til å bli det. Men virkelighetens Knud Ibsen synes slett ikke å ha vært bitter. Det meste tyder på at Knud Ibsen beholdt sitt gode humør og sin standsbevissthet selv om livet gikk ham imot. Han gikk til det siste rakrygget og beholdt et distingvert ytre. Han var spøkefull, skarp og vittig.

Hvordan i all verden kunne han det, når det helt åpenbart gikk nedover med hans inntekter og han måtte flytte fra Altenburggården i Prinsens gate til gården Venstøb i Gjerpen?

Forklaringen er enkel. Han var slett ikke alene. Om sine økonomiske problemer skal han vittig, men helt riktig ha sagt: “Alle som har været borgerkapteiner her i byen, har gjort opbud. Jeg fik 2 stemmer ved valget på kaptein, og det var nok til at gjøre det av med mig”.

For det var ikke Knud Ibsen og bare Knud Ibsen som gikk konkurs, slik de fleste Ibsenbiografer har oppfattet fordi de har fokusert på enkeltindividet og sett bort fra helheten. Den store fortellingen som Knut Ibsens liv og skjebne bare var en del av, er den gradvise oppløsningen og «nedjevningen» av overklassen i Skien og omegn fra de aller øverste i pyramiden, adel, kammerherrer og handelspatrisiere og ned til vanlige kjøpmenn.

De første som faller, er faktisk på toppen, den gamle adelsslekten Adeler. I 1800 solgte kammerjunker Adeler det meste av sine eiendommer til den senere Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen jr. som med dette ble den klart største skatteyteren i Skien. Det var etter det ingen ting igjen av Adelers gods og eiendom i Skien og omegn. Den siste Adeler i Skien var kammerjunker Anton Beatus Adeler. Faren hadde gjort ham arveløs og testamenterte Gimsøy kloster til en dansk slektning som i 1823 solgte også denne eiendommen til Didrich von Cappelen jr. Anton Beatus fikk bare en beskjeden livrente etter faren. Han giftet seg i Skien i 1818 med en enke med flere barn og de flyttet senere til Christiania.